Hvordan Netflix snudde opp-ned på hverdagslivet.
(Bilde fra Netflix.no)
Massemedia har alltid hatt en vesentlig plass i det moderne samfunnet. Da Johan Gutenberg etablerte boktrykkerkunsten, skjøt tilgjengeligheten til bibelen i været for individet. Religion var ikke lenger bare gjennom kirke og prester, men tilgjengeligheten førte til endringer i hvordan religion ble praktisert i samfunnet. Orson Wells legendariske radioteater «War of the Worlds», som visstnok skal ha lurt 30 % av den amerikanske befolkningen til å tro at jorden var invadert av romvesener. Aviser og radioer var med på å påvirke verdenskriger, propaganda og hemmelige meldinger skjult i det åpne, politikk siden avisens opprinnelse i det 18. århundre, og ikke minst markedsføring, eller reklamering om du vil. Med innfarten til fjernsynet i de fleste hjem så fikk mediene en mye større rolle i samfunnspåvirkningen, og spesielt som følge av få, statlige kanaler, hvor statsmakten også råder over fjernsynet. Internett er den stadige voksende føflekken, som du er blitt fortalt er godartet, men du er allikevel ikke helt sikker.
(Tilhører Stuart Miles/dollar photo club, hentet fra: http://communicationtheory.org/)
Jeg husker en tid før internett, eller ihvertfall en tid før den generelle samfunnsborger ikke var en slave til internett. En tid der en fortsatt var imponert at man i det hele tatt fikk fargeskjerm, eller polyfoniske ringetoner på en mobil som skulle være så liten at du ikke kjente vekten av den i lomma. En tid der tv-spill fortsatt var noe du gjorde sammen med kompisen din i sofaen, ikke alene på et mørkt rom spillende med hvem enn ute i den store vide verden, og ikke minst en tid der du bare måtte være hjemme torsdag klokken 21.30 for å se den nyeste «Lost»-episoden, før den forsvant ut i intet.
Fjernsynet var ikke bare en underholdnings- eller informasjonsportal, men også på mange måter en samfunnsbygger. Massemedias suverene ener når det gjaldt å diktere livene til mennesker, hva som ble sett på, når det ble sett på. To av de største kommersielle kanalene i Norge hadde også dette i slagordene sine for å pirre underbevisstheten til den generelle konsumer til å være med på det som skjedde. Der TV2 brukte «se hva som skjer», brukte TvNorge en mer direkte oppfordring som spiller på tilhørigheten i samfunnet og hverdagslivet, «det du snakker om i morgen».
Begrepene tid og tilgjengelighet er vesentlig til å begrunne internetts snart enevelde over massemediene. De andre massemediene er tilgjengelig på internett, og gir til og med et bedre utvalg og tilgjengelighet enn det de originale mediene klarer å tilby. Hvordan vi opplever, måler og bruker tid er sosialt konstruert for å bidra til de sosiale funksjonene i hverdagslivet. Joda, så følger det til en viss grad sola og jordens rotasjon, men det er vel så mye til for å få jorda til å gå rundt.
Rutiner som søvn, jobb, fritid og søvn igjen er blitt konstruert som den naturlige hverdagsrutinen. Det finnes selvfølgelig visse unntak, som student med kronisk sykdom føler jeg at jeg må krysse av i den bolken. I perioder kan jeg stå opp til solnedgangen, og kanskje ikke legge meg uten å ha gjort det vi som barn kalte «døgna», ikke sovet på 24 timer. Forskjellen er hovedsakelig da jeg gjorde det som barn var jeg avhengig av å sperre opp øynene med teip, mens jeg så på nrk svisj, der folk stemte på de musikkvideoene de ville se, og en 3-4 personer som sendte inn chattemeldinger om alt og ingenting på høyresiden av skjermen. I dag er hverdagens rutiner akkurat den samme om jeg står opp klokken åtte på morgenen, eller seks på ettermiddagen. Står opp, konstaterer at nok en dag bare er å eksistere gjennom, lese gjennom nyheter på toalettet, på med tøflene og få i seg mat. Skru på Playstation for å bruke Netflix, finne ut om jeg skal bruke pcen til noe fornuftig eller bare tidsfordriv for å avgjøre hvor spennende innhold Netflix skal sprute i trynet mitt mens jeg enten skal gjøre noe skole, eller om jeg bare skal spille «Football manager» hvor jeg prøver å få Lillestrøm til å bli Europas beste fotballag. Periodevis kan det å bla gjennom Netflixs dype databaser være tidsfordriv i seg selv. Plutselig er sola på vei opp igjen, uten å egentlig tenke over at det har vært natt i det hele tatt, jeg hopper i dusjen og lunter avgårde til Dragvoll for å halvsove meg gjennom dagens forelesning.
(Bildet tilhører BILL HINTON/GETTY, hentet fra Newyorker.com)
Internett har ikke bare endret hvordan muligheten til å konsumere gamle filmer og serier, som en ikke fikk sett da de gikk på tv. De har også endret måten distribusjonen av tv-serier alltid har foregått på. Streaming-selskaper har laget fulle serier og sluppet alle på en gang, og innført begrepet «binge-watching» som sammen med sjekkeappen «tinder» har utviklet måten unge dater i det moderne samfunnet. Du møter sjelden kolleger på fredagsmorgenen over en kopp kaffe med en samtale over hva som faktisk gikk på tv-en i går. Det fins jo selvfølgelig unntakene her også, som store populære show som «Game of thrones» kan fortsatt disse skapes. Selv følger jeg med på den norske TV-serien på TV2 med Nicolai Cleve Broch, «Frikjent», men i en postnetflix tid eksisterer ikke lenger tålmodigheten til å følge en serie på den gode, gamle måten. Det florer av forum med fanteorier, media slenger seg med, bilder fra sett, spoilere av manus og lignende for å få vite hva som skjer før det egentlig skjer. Og ikke minst så irriterer jeg meg grønn over at jeg ikke bare kan se en hel jævla serie på engang, slik smerte unner ikke Netflix meg, hvorfor skal Tv2? Det er ikke lenger massemediumene som dikterer samfunnets aktører i samme grad som tidligere, internett gir oss muligheten til diktere oss selv i mye større grad, hvor tid ikke lenger spiller så mye rolle for tilgjengelighet. Netflix er åpent 24 timer om dagen, 7 dager i uka.
Kilder:
Aalberg, T. & Elvestad, E. (2012). Mediesosiologi. Det Norske Samlaget: Oslo.
Scott, S. (2009). Making Sense of Everyday Life. Cambridge: Polity Press.
Bilder:
http://communicationtheory.org/functions-of-mass-communication/
https://help.netflix.com/help
http://www.newyorker.com/science/maria-konnikova/internet-addiction-real-thing