Offline i 24 timer.
"Hei, mitt navn er Anastasia og jeg er telefonavhengig".
Ja, denne dagen her har fått meg til å innse at jeg faktisk er avhengig. Jeg starter ALLTID dagen med å lese nettavis, oppdatere meg på hva som skjer i verden og fyller min daglige dose av hjernedød underholdning på Facebook. Jeg ba min romkamerat om å ta telefonen min, nettbrett og Mac, for at jeg ikke skulle sprekke, og det er jeg glad for. Hadde jeg hatt noe tilgjengelig, hadde det blitt brukt par timer inn i denne dagen.
Så synes jeg det hadde vært gøy å gjøre en slik offline-dag uten forberedelser. Jeg lastet verken ned filmer eller informerte andre om at jeg forsvinner en dag fra sosiale medier, bare for å se hvordan effekt det vil ha på andre.
Så til dagen min da:
Foto: Privat
Den startet med at jeg måtte drikke kaffen min til en pensumbok. Det må jeg virkelig innrømme ikke gav meg den stimuliene jeg vanligvis foretrekker gjennom nyhetene. Så fortsetter alltid dagen ved å kontakte andre gjennom sosiale medier. Da oppdaget jeg også at jeg så og si ikke har nummeret til noen i vennekretsen min. Ingen avtaler var heller satt den dagen, så ja.. Det påvirket stresset i kroppen når jeg innså at jeg muligens må sitte hjemme hele dagen.
Foto: Privat
Så byttet jeg liggestilling. Fortsatt lite å gjøre. Jeg fikk jo faktisk til å lese en god del da, men det suget etter å ta opp telefon og ta små pauser på sosiale medier gav seg ikke.
Foto: Privat
På dette tidspunktet holdt det på å klikke for meg. Abstinensene ble sterkere og sterkere. Jeg kom at noen hadde snakket om et møte, men HVOR, NÅR, HVEM... Jeg løp til almanakken min men der var det tomt, så sjekket jeg kalenderen på telefon og der stod det heller ikke. Så husket jeg at det var en event om dette møtet på Facebook, men det kunne jeg jo ikke sjekke. Ringe kunne jeg heller ikke, for min interaksjon foregår på Facebook kalenderen. Men etter en time fikk jeg roet meg ned og tenkt at de menneskene på møtet tilga meg sikkert når jeg fikk forklart meg godt og denne offline-dagen. Så etter å ha innsett at jeg ikke kan se på TV (den er koblet opp til internett), møte noen mennesker fordi jeg ikke har tilgang til deres kontaktinformasjon og muligens tilbringe dagen hjemme, at jeg skulle sette igang med noe produktivt.
Foto: Privat
Jeg vasket rommet. Alle kroker og lister jeg kunne nå til. Deretter tok jeg ut alt av skapet og brettet det "fint" inn igjen. Laget en god middag og leste enda mer pensum.
Jeg likte ikke offline-dag og håper jeg ikke trenger å gå igjennom den igjen. Neste dag lurte flere på om det gikk fint med meg, jeg hadde verken svart på melding eller lagt ut snaps på snapstory, noe jeg gjør ofte og generelt veldig aktiv på sosiale medier. Det fikk meg også på tanken om hvilke forventninger andre har til meg. Det er på en måte forventet at jeg skal oppdatere en status eller et bilde på Snapchat. På den ene siden tenkte jeg at jeg er heldigvis en person man aldri bør kidnappe, fordi allerede etter en dag uten noen oppdateringer så blir jeg savnet, men samtidig at det er synd at forventningene er så høye på at jeg skal svare på mail eller oppdatere nettsider jeg er administrator for, nettopp fordi jeg har gitt utrykk for at jeg er tilgjengelig til enhver tid. Det kan jo for eksempel være en stor utfordring hvis jeg en gang velger å ta helt fri i en lengre periode, da vil det kreve sinnsykt mye planlegging fra min side. Så fikk det meg til å tenke mer over hvor sårbart samfunn vi egentlig lever vi. Tenk strømbrudd, eller at tilgang til internett forsvinner, hva i huleste vil sånne som meg gjøre? Jeg vet også at jeg ikke er verst, det finnes langt verre som bruker opp sin tid på sosiale medier, jeg velger å tro at jeg i alle fall bruker det fornuftig, selvfølgelig ikke helt fornuftig, men for det meste av tiden. Snapchat bruker jeg for å informere andre om hvor jeg er, i tilfelle noen vil møtes. Min informasjonskanal om steds plassering for å si det sånn da. Facebook bruker jeg for å oppdatere meg på møter og gjøremål iløpet av dagen, ikke minst avtale treff med mine bekjentskaper. Nyheter er jeg avhengig av, jeg er nødt for å vite om hva som skjer i verden og nei, jeg vil ikke bruke ekstra penger for å få dette tilsendt i papirform. Men på denne dagen satt jeg meg inn i argumentene til Susie Scott, en sosiolog som har hverdagen som sitt hovedfelt. I Making sense of everyday life, skriver hun at det å føle tidspress er et moderne fenomen. Den digitale tidsalderen vi lever i nå har gjort at vi tenker på tid på en helt annen måte(Scott,2009). Vi deler dager opp i timer, timer opp i minutter, og minutter opp i sekunder. Planleggingen og oppdelingen gjør at vi strukturer dagen vår og fyller den helt opp med gjøremål. Men min erfaring er at jeg egentlig ikke gjorde noe produktivt. For jeg gjør husarbeid selvom jeg ikke offline, jeg leser og rydder i skapet. Tilgangen til internett gir meg bare flere muligheter. Jeg kan søke opp informasjon som jeg syns er interessant, holde oversikt over timeplanen min og rett og slett ha kontroll. Ikke minst holde kontakt med mennesker, som jeg har behov for. Så konklusjonen etter alle de timene jeg kunne reflektere over alt her i livet; Samfunnet vårt er konstruert på den måten (dessverre?). Den teknologiske hverdagen vår er sånn, skal man henge med er man også nødt for å tilpasse seg etter den. Sosiale medier er min sekundær aktivitet og blandes ofte inn i andre gjøremål så jeg kan gjøre mest mulig på kortest tid, jeg ser mer på det som effektivt enn en plage og verdsetter muligheten og tilgjengeligheten for internett der jeg kan få alt av informasjon jeg ønsker. Kommer selvfølgelig helt an på hvilken livsstil man har, men for min del passer det mest med internett-tilgang. Dette var også midt i uken og en dag jeg virkelig ikke skulle ta fri. Hadde det derimot vært ferie, så hadde terskelen om å legge fra seg telefon vært mye lavere og heller ingen tvang, som denne gangen her, men også krevd en god del planlegging.
Litteraturliste: Scott, S. (2009) Making Sense of Everyday Life Cambridge: Polity press