Hem att tel jul

Jeg er et såkalt «skilsmissebarn», eller nærmere bestemt en bastard. Så vidt jeg har forstått det var ikke min mor og far i et fast forhold da jeg ble unnfanget. Det skal dog ikke stå på motivasjonen eller antall forsøk på å leke familie, men etter 3 mislykket forsøk innen mine første 6 år, så sluttet forsøkene. Det var nok vel og bra for alle parter. Som barn var det nesten utelukkende positivt å ha to hjem, men å vokse opp og utvikle seg i to forskjellige familier kan skape en slags splittet identitet. I løpet av min oppvekst gjennomgikk min far en klassereise, fra å være en sykdomspreget elektriker, til å i dag jobbe i en lederstilling i kommunen. I samme periode har mamma hoppet frem og tilbake mellom spa- og sekretærstillinger. Jeg har og har hatt steforeldre på begge sider som har vært med på å utvikle familiene kapitalt i to forskjellige retninger. Dette gjelder både økonomisk og sosialt, men ikke minst kulturelt.

Hva kjennetegner egentlig begrepet hjem?

(Bildet tilhører: Epla.no)

Rent praktisk, et sted med 4 vegger og et tak hvor en oppbevarer sine eiendeler. Hjem er derimot et begrep som oppfattes på omtrent like mange måter som det finnes mennesker. For noen er det bare et sted der en oppholder seg, for noen er hjem et synonym for familie, en beskrivelse av nærmiljøet, eller det kan til og med være en institusjon du ikke bare kan forlate, for eksempel fengsel eller sykehus. For Goffman var det et sted for privatliv, og maskene kunne legges på hylla eller slenges på gulvet, og selvet, eller backstageidentiteten kunne sleppes fri. Den Franske antropologen Marc Augé definerer hjem som evnen til å gjøre seg forstått og forstå andre innen et sosialt nettverk. Hjemmet er både identitetsskapende, så vel som et sted for å uttrykke seg selv rent materialistisk, men også ikke-materialistisk. Pyntegjenstander, møbler, elektronikk, er med på å gi et bilde overfor gjester og boende. Mens holdninger, interne regler og normer i husstanden er med å skape selvet i familien sin identitet.

I dag så føler jeg meg identitetsmessig «hjemløs», med en far som har stiftet ny familie i en helt annen landsdel, to nye søsken som er 22 og 24 år yngre enn meg, en mor og en stefar jeg ikke klarer helt å identifisere meg med, på tross av at de bor i nærområdet jeg er vokst opp. Også har jeg mitt eget «tilfluktssted» her i en institusjonspreget studentleilighet i Trondheim, men som heller ikke helt klarer å gi meg den omfavnende «hjemmefølelsen». Moren min bor i et typisk (lavere) middelklasse hjem. Rekkehus i et barnevennligområde, relativt nyoppusset, lyse vegger og interiøret inneholder to tredjedeler av butikkatalogen til Home&Cottage. Nylagde artikler, gitt et slitt antikt preg, stjerner, hjerter og selvmotiverende visdomsord spredd rundt hele leiligheten. For meg er det som å vandre rundt i en ødemark av ubetydelige, meningsløse materialistiske artikler som provoserer mer enn det får meg til føle meg hjemme. Det aller nærmeste jeg derimot kommer denne følelsen er på sovesofaen til min beste barndomskompis i kjelleren i en blokk på St. Hanshaugen. Et sted hvor de sosiale relasjonene tillater å være meg selv, uten noen form for filter eller utrygghet og et samliv som fungerer glidende uten former for komplikasjoner eller respektløshet, slik Augé definerer begrepet.

For å kunne forstå selv hvordan jeg kan føle meg som et avvik i min egen familie vil jeg ta utgangspunkt i Bourdieus habitus begrep. Der jeg som barn fra to skilte familier med ikke så diffuse habitus, har jeg i takt med min fars klassereise også vært med på det selv, samtidig som min mor har vært på mer eller mindre samme sted. I hvert fall satt til grunne for orkestrerte habituser, der skillene er fortsatt tilstede, men begge er i endring. På mor siden har jeg vokst opp med såpeoperaer, campingferie, toromiddager, realitytv og ukeblader. Ikke det at jeg har levd noe mer elitisk sammen med faren min, men han har vært ivrig etter å prøve nye ting, mer stimulerende fjernsynsprogrammer, kulturrettede ferier, nye ingredienser på kjøkkenet, diskusjoner og «trivial persuit», og romaner som underholdning. Og i en alder av 24 år så kjenner jeg meg ikke igjen i min mors habitus, misforstå meg rett, jeg er veldig glad i mamma, men jeg føler ikke at jeg passer inn i hennes liv. Vi ser verden på to forskjellige måter, og det blir vanskelig å skulle utbedre relasjonen når vi for det som føles for meg, helt forskjellige kognitive nivå.

Det er nå midten av november, og semesterslutt nærmer seg med stormskritt. Etter semesterslutt så er det juleferie, og alle skal hjem. Selv vet jeg fortsatt ikke hvilket "hjem" jeg skal til. Skal jeg reise til faren min, og hans nye familie, hvor jeg passer inn litt bedre, men ingen andre former for tilknytninger, hverken til sted eller mennesker. Eller skal jeg dra til hjembygda, uten helt å kunne ta av meg masken stedet jeg selv skal bo?

(Hentet fra youtube. tilhører: Vazelina/tv2)

Kilder:

Nygaard, T. (2006). Den lille sosiologiboka. Innføring i sosiologisk handlingsteori. (4. utgave) Oslo: Universitetsforlaget

Scott, S. (2009). Making Sense of Everyday Life. Cambridge: Polity Press.

Bilde/film:

https://www.epla.no/handlaget/produkter/288714/

https://www.youtube.com/watch?v=jI0VxdV9eVQ