Flyktningers fordommer

Dette blogginnlegget tar for seg nordmenn og flyktninger og fordommene dem i mellom. Tilsynelatende vil dette innlegget være litt preget av oss og dem, ettersom jeg undergår den store gruppen ”oss” som nordmenn, og ”dem” undergår en minoritetsgruppe av flyktninger som har kommet til Norge i løpet av de siste fem årene.

Jeg lurte lenge på hvordan flyktninger hadde det i Norge. Hva syns de om nordmenn og landet vårt? Liker de den norske kulturen, språket og samfunnet? Liker de seg egentlig her i Norge?

For å få svar på slike spørsmål jeg stilte meg selv, fant jeg verken VG eller Aftenposten til å være svært behjelpelig. I det ene øyeblikket forgudet ’alle’ flyktninger Norge, mens i oppslaget ved siden av var det høylytte demonstrasjoner på hvordan de oppfattet nordmenn. Bakgrunnen min for å skrive et slikt innlegg, som igrunn er et sensitivt og vanskelig tema, kommer fra min personlige erfaring med flyktninger. Selvfølgelig er det en subjektiv erfaring i min hverdag, men jeg skal likevel forsøke å se dette med et sosiologisk blikk. Forleden dag satt jeg på buss 46 mot Tiller da jeg overhørte 2 damer i 50-årene være svært forbauset over alle de utenlandske som trasket i gatene. ”Sjelden å se så mange mørke på samme plass, hva gjør de her? Hva vil de?” sier den ene damen, med en usedvanlig nedlatende stemmeleie. Av refleks snur jeg meg fysisk rundt og gir damene ”et blikk som kan drepe” for å uttrykke min forakt til den "fremmedfryktende" holdningen som de begge utrykket høylytt på bussen. Fremmedfrykt – hva betyr det egentlig?

”Xenofobia” er begrepet fremmedfrykt kommer fra. Merriam-webster ordboken definerer xenephobia som ”Frykt og hat mot fremmede og utledninger, eller hva som helst som er fremmed eller utenlandsk” (fritt oversatt). I dagliglivet, er da xenefobia frykt for alle (og alt?) man ikke kjenner. Det skiller seg litt ut i hvordan jeg oppfatter at dette begrepet brukes i Norge på daglig basis. Fremmedfrykt slik jeg tolker det, handler egentlig mest om frykten for utlendinger – spesielt de som fysisk er svært ulike. Når man diskuterer rundt terminologien fremmedfrykt diskuterer man sjelden svenskene. Det er ikke det jeg skal diskutere i dette innlegget, jeg skal prøve å se på hvordan nordmenn blir oppfattet av flyktninger, i lys av min erfaring.

Jeg jobbet frivillig sammen med både flyktninger og asylsøkere etter jeg kom hjem fra et utenlandsopphold. Menneskene jeg møtte var åpenbart forskjellige, med ulik etnisk bakgrunn, religion, språk og utfordringer. Det var særlig tre menn og en dame jeg fikk veldig god kontakt med. Forholdet jeg fikk med de fire endte med et resultat der oppfatninger og forventninger ble brutt, både fra deres og min side. Nordmenn liker å tro at man er verdensmestere i alt, ikke bare skisporten. Jeg har en oppfatning av at nordmenn er hyggelige mennesker, der verdier som likeverd, rettferdighet og medmenneskelighet står sterkt. Denne oppfatningen ble ikke delt av mine fire nye relasjoner.

(Foto: Privat - Bilde fra en vegg på mottaket.)

Du skal nå lese om to av mine relasjoners fordommer mot oss, basert på deres korte opphold i Norge. Den første er fra en syrisk flyktning som kom til Norge i 2015. En mann som ikke ville forlate sitt hjemland, men som ikke lenger hadde et valg. Norge ble da destinasjonen for et nytt og fredelig liv, der menneskene var genuint gode hvor verdier av rettferdighet, medmenneskelighet og menneskerettigheter var sentrale. Et slag i fjeset kan man gjerne si, for det var ikke det som møtte denne mannen. Han belyser at det er et tydelig skille på ”dere” og ”oss”. ”Dere” er nordmenn, og ”oss” er de nye landsmenn. Som ny landsmann synes han det var vanskelig å integrere seg i samfunnet, spesielt da samfunnet er så lukket og nordmenn så reserverte. Å føle seg utenfor var en følelse han kjente på ofte. På butikken ble han møtt med hevede øyenbryn og lite godvilje da han prøvde å gjøre seg forstått med den lille norsk- og engelskkunnskapen han kjente til. Utenforskapet, fremmedgjøringen og rasismen kjentes på kroppen.

En eritreisk flyktning har nå bodd i Norge i fire år. Da jeg kjørte han hjem en dag forklarte han hvordan han oppfattet nordmenn. De første to årene hatet han Norge. Gjennom å bo på asylmottak hadde han ingen kontakt med nordmenn, og hans møte med norske innbyggere var til dels kjølig. Han opplevde at nordmenn ikke var slik han trodde, og hans fordommer vokste. Etter to år på asylmottak innså han selv at han nå måtte gjøre en innsats for å bli kjent med nordmenn. De kunne da ikke være så ille. Av eget initiativ begynte han å delta frivillig ulike steder for å ha omgang med nordmenn. Det ble gjort for å lære språket og den norske kulturen. Etter å ha hatt omgang med nordmenn, startet fordommene å forsvinne. Nå er disse fordommene nesten borte. Fire år etter at han kom til Norge elsker han nordmenn og landet. Han beskriver nordmenn som utrolig omtenksomme, varme og imøtekommende, dersom man selv oppsøker dem og deres kultur. De norske relasjonene han har opparbeidet seg er nå noen av de han stoler på og betror seg til. Gjennom å delta i norske omgangskretser blir språket bedre og bedre for hver gang, og han startet å tilegne seg noen av de verdiene som nordmenn setter så høyt. Før han oppsøkte nordmenn synes han de var travle, kalde, kyniske og selvsentrerte. Til dels etnosentriske, da de mente at deres kultur var det rette, og brukte norsk kultur som målestokk i møte med hans eritreiske kultur.

Hvis en prøver å tolke hvordan flyktningenes fordommer oppstår, kan man hevde at kulturelle forskjeller spiller en vesentlig rolle. Hvis en kommer fra en kultur som er preget av inkludering og brorskap, står norsk kultur i stor kontrast for flere. Det er noe jeg har funnet ut er gjennomgående i mine møter med både flyktninger og asylsøkere. Det eksisterer et savn. Savnet etter å være et akseptert medlem i samfunnet.

De fire relasjonene jeg nevnte tidligere har gjort en iherdig innsats for å oppnå dette. Likevel er de alle sammen del av minoritetsgrupper i samfunnet. Denne deltakelsen er ofte begrunnet etnisk, men også for alle de fire som har søkt etter en plass å passe inn, der de opplevde at det er her de oppfyller kravene. Her kan man trekke tråder til integrering og assimilering. Selv om retningslinjene fra myndighetene i Norge er at flyktninger skal bli integrert, føler flere på et assimileringspress (Scheifloe, 2011). Igjen kan det tenkes at norsk kulturforskjellstenkning er en hegemonisk selvforståelse hvor en ser seg selv som en tolerant og ikke-rasistisk nasjon. Dog oppfattes det ulikt fra en flyktnings perspektiv.

(Foto: Privat - Samarbeid på tvers av språk og kultur.)

Kilder:

Merriam Webster (2016) Xenephobia hentet 19.11.2016 fra

http://www.merriam-webster.com/dictionary/xenophobia

Schiefloe, M. Per. (2011). Mennesker og samfunn - Innføring i sosiologisk forståelse. Bergen: Fagbokforlaget.