Du går aldri aleine.
Jeg er sportsinteressert. I perioder altfor sportsinteressert. Spesielt de såkalte «manneidrettene», altså de idrettene som blir enda bedre på pub med en kald pils i hånda og med masse folk og støy rundt en. I Norge er dette først og fremst fotball, og det er det for meg og, på tross av at jeg både kan og vil se det aller meste utenom kvinnehåndball. Som for veldig mange andre supportere er mine lag «valgt» gjennom geografisk opprinnelse og gjennom morsmelka, eller farsmelka som det oftest er innen idretten. Primærsosialiseringen er avgjørende for hvilke(t) lag en støtter. Jeg er så ufattelig heldig å få lov til å vokse opp på Romerike, nærmere bestemt i Skedsmo kommune. Jeg tilbragte mange ettermiddager i solsteika på Åråsen stadion med både far og gudfar, jeg skal vel innrømme at supporter-temperamentet mitt har blitt påvirket av å sitte knappe 20 meter fra Kanarifansen. Første gang en voksen person hørte meg si et nei-ord, var Gudfaren min på nettopp Åråsen, slengt i retning dommeren, han lo.
(Bilde hentet fra nrk.no)
Den moderne fotballen har gjennomgått store forandringer i takt med samfunnet, og medias utvikling. Fotballens kommersialisering har i følge idrettssosiolog Norbert Elias ført til at, spesielt den engelske, fotballen er blitt lokal, nasjonal og global. Den har et marked over hele verden, og får stadig større mediedekning. Fotball-VM er blant de aller mest sette tv-produksjonene i hele verden når det er hvert 4. år. Det er konkurranse innen de forskjellige lands tv-kanaler om å kjøpe rettighetene til å vise disse kampene. Disse avtalene genererer igjen større økonomisk kapital til det engelske fotballforbundet og deres klubber. Og ved at et lag får større mediedekning på verdensbasis fører til større sponsoravtaler til enkelt klubbene til å promotere sine varer eller merker. Store merker som addidas og nike signerer avtaler både med klubber og ikke minst spillere i seg selv, som skaper større avtaler, fordi de blir sett på som store rollemodeller og store stjerner. Hvor mange ekstra par fotballsko har ikke Nike solgt fordi Cristiano Ronaldo bruker nike-sko? Chevrolet gikk inn en rekordavtale med Manchester United fra 2014, på tross av at de ikke engang selger Chevrolet i Europa fra og med 2015. Dette sier en del om hvor stor arena fotballen har blitt som reklameplattform.
Laget mitt i England var i ung alder mer skiftende. Jeg var barn under deler av Norges storhetstid innen fotballen, gikk i barnehagen den perioden Solskjær var «IT-navnet» å kalle seg på banen. Derfra var det ikke lange veien til å finnen andre idoler innen Manchester United, og spesielt en superstjerne ved navn David Beckham. Min generasjon, og kanskje spesielt den etter min, har vært vitne til en forandring av den kommersielle fotballen. I takt med høyere lønninger, bredere (og dyrere) mediadekning over hele verden, sosiale medier osv, så er det individene og ikke det kollektivet som får mye av oppmerksomheten. Og fremvekstene av superstjernene, og ikke minst hyppigere og større overganger. Dette har ført til at mange, inkludert meg selv i perioder, følger sine idoler, spillerne på deres ferd gjennom store og små klubber i Europa. I perioden hvor jeg vokste ut av «United»-perioden, mye grunnet Beckhams overgang til Real Madrid i 2003 og Ole Gunnar Solskjærs skadehistorikk, leita jeg etter en klubb å følge i England ved siden min kjærlighet for kanarifuglene. Pappa sitt favorittlag har hele hans liv vært Liverpool, og jeg hadde en del Liverpool-sympatier hele veien, men jeg ønsket å bryte det mønsteret sosialiseringen ville gi meg. I min utkikk etter en god gammel underdog, og et annerledes lagvalg så ble plutselig valget mye lettere da nasjonalisten i meg fikk et lite framspring januar 2007. John Carew blir solgt til Aston Villa, og jeg finner meg raskt til rette som fan av dette Birminghambaserte laget for noen år. Men som følge av å se x-antall liverpoolkamper med faren min så ble jeg på et punkt liverpoolfan på min hals. På et tidspunkt ble opplevelsen rundt det kollektive, samholdet, det kjære og lokale jeg fant på Åråsen og i Lillestrøm Sportsklubb, også noe jeg kunne få av å se en liverpoolkamp på Puben hjemme i Lillestrøm. Høyttalere skrudd til maks, rungingen av 45 000 rødkledde på «the kop» som synger You’ll never walk alone mens spillerne går ut på det alltid like appellerende grønne gresset på Anfield Road gir det samme kicket, om ikke større enn å stå ringside på Åråsen når «Welcome to the jungle» ble spilt på Åråsen mens spillerne entret matta.
(Bilde hentet fra Liverpoolfc.com)
Det hele toppet seg sesongen 2010/11 da jeg fikk oppleve Liverpool med all sin prakt over kroppen for første gangen. Byen, kulturen, historien, språket (den særegne scouserdialekten), menneskene, fotballklubben, og ikke minst «you’ll never walk alone» på the kop, med 45 000 andre mennesker. Den dag i dag er det fortsatt en av mine største opplevelser. Jeg fant meg selv i være den mest stereotypiske skandinaviske fanen overhode mulig, men jeg kunne ikke brydd meg mindre. Jeg var veldig komfortabel med å være han der som prata dårlig engelsk, kom i nyinnkjøpt hjemmedrakt, skjerf og lue prydet med Liverpoolmerker, kom blant de første til Anfield Road og menget meg med de lokale supporterne, som alle så ut som 50 år gamle hooligans på vei fra eller til neste supporterbråk.
I en gammel industriby som Liverpool er det tydelig å se at den generelle supporter bærer preg av arbeiderklassen. På kampdager tømmes hele byen og flyttes med en timinutters busstur nordover til Anfield Road. Menn, kvinner, barn og pensjonister samles for å heie frem byens stolthet. Puber overfylles, heltene dyrkes gjennom sanger og skrik i timer før kampstart. Det hele oppleves som en del av normen i kulturen. Oppførsel som ellers ikke godtas og på kanten til grunn for sanksjoner tatt ut av kontekst, oppfordres på det sterkeste. Både hyllesten av egen by, egne spillere eller krenkelse av motstanderne. Kanskje går det en Everton eller Manchester kamp på tven i bakgrunnen, stoler eller ølglass kan fly veggimellom eller latteren kan runge som følge av en straffebom eller pinlige tap. For en ung gutt for første gang på tur til England kan det virke en smule aggressivt, og periodevis skummelt, men du føler deg aldri utrygg, snarere tvert imot så lenge drakta viser riktig farge og logo så blir du inkludert i samholdet og kjenner styrken til samhørigheten til et fellesskap. For å sitere Pave Johannes Paul II; "av alle uviktige ting i verden er fotball den viktigste." Og for mange kan den være enda viktigere. Samhørigheten i en supporterkultur, det å ha et lag å følge kan på mange måter ta den plassen religion har hatt, og fortsatt har for mange, i årtusener, samhørighet, fellesskap, et ledd for å føle tilhørighet til et samfunn. Selv om det i noen grader dras for langt i form av hooliganisme, men det er i hvert fall et sted en kan være en selv, sammen med andre med de samme verdiene og forståelsene på deler av livet. Dette gjenspeiles også i klubbemelodiene til både Liverpool og Lillestrøm, «You’ll never walk alone» og «aldri aleine til Åråsen».
Som tidligere nevnt har den den kommersielle utviklingen i fotballen utviklet seg, og ført til nye former for å oppleve fotballen mer enn bare å være supporter for sitt lokale klubblag. Idrettssosiologen Richard Giulianotti har laget en graf over de fire hovedtypene tilskuer som eksisterer idag, og det som ligger bak de forskjellige kategoriene.
(Bilde hentet fra Slideshare.net/ basert på teori av R. Giulianotti)
Disse fordeles gjennom gradene av involvering, eller engasjement, og grad av lojalitet.
Supporter: Den gammeldagse tilhengeren, langsiktig og emosjonell tilhørighet til klubben.
Fans: Engasjert i fotballen for fotballens skyld, og ikke nødvendigvis noen spesiell klubb eller spillere.
Følgere: Har et favorittlag, og eller spillere, uten at en nødvendigvis engasjerer seg altfor mye.
Flanører: Fotball er ikke lenger bare en idrett for arbeiderklassen. Men det å overvære store kamper eller mesterskap er en form for kapital og mange ønsker å kunne flashe med å ha sett "el classico" eller "north-west derby" på den kulturelle CVen.
Mine to klubber som jeg følger har det til felles at de begge er med på å påvirke min hverdag, på godt og vondt. Historisk sett er det to lag med masse suksess og tradisjoner innen toppfotballen. Men i min tid har jeg ikke stort mer enn to cupcull (1 hver). Lillestrøm i 2007 og Liverpool vant ligacupen i 2012. Liverpool har hatt et par nesten sesonger i henholdsvis ligaen og Europacupen de seneste årene, men det har vært en følelsesmessig berg-og-dal-bane med oppturer fulgt av harde nedturer. Lillestrøm har derimot hatt store økonomiske problemer, og sportslige fulgt av disse. Denne høsten har vært spesielt opp og ned på min emosjonelle karusell. Gløden og iveren er tilbake i Liverpool med en karismatisk trener som har satt fyr på byen og fotballen som spilles, og ikke minst min glød for en ny tur, forhåpentligvis på nyåret.
For LSKs del har det vært et mareritt. Det å skulle være lillestrømsupporter i Trondheim, uten mulighet til å være på Åråsen høsten i 2016 har ikke vært smertefritt. Det har ført til blod, svette, tårer, svakere lever, dårligere lunger og tynnere lommebok, alt fra sofaen. Med 5 kamper igjen lå LSK på direkte nedrykk, og personlig var jeg tom og hadde mistet håpet. Jeg tok sorgene på forskudd og tydde til det finnes i lovlige rusmidler i Norge til langt på de sene nattetimer denne søndagskvelden i oktober. Plutselig etter et par gode kamper, og et par andre kamper som mot alle odds gikk vår vei, så var det håp. Men det var dramatisk og nervene var spent til siste fløyte var blåst, og etter en uforventet, knallsterk og fortjent seier mot Molde i aller siste serierunde hjemme på Åråsen så reddet de lokale heltene mine plassen. Ekstase er et mildt ord mens gledestårene rant ned ansiktet mitt, før jeg tørket de vekk med supporterskjerfet og lente meg tilbake i sofaen med en kald øl og kunne konstatere at 100-årsjubileet til klubben kan feires i Tippeligaen 2017.
(Bilde: Privat)
Kilder:
Coakley, J. &Pike, E. (2012) Sports in society. Issues and controversies. Berkshire: McGraw- Hill education.
Pfister, G. (2011). Globalisering og idrættens forskjellighed. U. Wagner (RED.). Grundbog i idrætssosiologi. (3. Utgave). København: Munksgaard.
Scott, S. (2009) Making Sense of Everyday Life. Cambridge: Polity Press.
Thing, L. F. (2011). Norbert Elias – sport og civilisering. U. Wagner (RED.). Grundbog i idrætssosiologi. (3. Utgave). København: Munksgaard.
Bilder:
https://gfx.nrk.no/P4D8TDC4bNnbq_joHh7ergfmkdxrpQywOVe1isYj71ng
http://www.liverpoolfc.com/news/stadium-expansion/234720-how-steven-gerard-helped- build-the-new-main-stand
http://www.slideshare.net/jimtadic/fanvox-fans-will-raise-their-voice