Sosiologifestivalen 2016 - kvinnejobber, mannsjobber og innvandrerjobber

Sosiologifestivalen, som hittil er den fjerde som har blitt arrangert, er en festival bestående av foredrag i form av forskningspresentasjoner, debatt, sosiologisk arbeid, mingling, quiz og selvfølgelig - det er jo tross alt en festival - alkohol. Festivalen arrangeres av Sosiologisk Poliklinikk, Trøndersosiologen og Socius Extremus og holdes på Dokkhuset. Arrangementet er gratis og åpent for alle interesserte. Den fant sted den 15. september.

(Foto: privat)

Etter en dobbel forelesning rett før min ankomst til sosiologifestivalen, var jeg på forhånd forholdsvis grøt i hodet. Hjernen har begrenset kapasitet når det kommer til oppmerksomhet og konsentrasjon, spesielt å skulle følge med når noen snakker tre kvarter sammenhengende. Det skulle derfor en del til for at jeg skulle kvikne til på sosiologifestivalen. Det som måtte til var foredrag som omhandlet noe jeg synes er spennende. Heldigvis skjedde nettopp dette.

Julia Orupabo holdt et foredrag om sin bok “Kvinnejobber, mannsjobber og innvandrerjobber”, som hovedsaklig omhandler studenter som studerer for å bli sykepleiere, bioingeniører og datateknologer. Hun belyser kjønnssegregeringen innenfor disse studieretningene, der omlag 90 prosent er kvinner innenfor sykepleier- og bioingeniørutdanningen, og 10 prosent innenfor datateknologiske utdanninger. Hun belyser blant annet at: “Vi velger ikke bare utdanninger ut fra hva vi kan og er best i, altså våre faktiske ferdigheter og muligheter. Vår forståelse av hva som er en aktuell karriere, formes også av kulturelle forestillinger om hva som er typiske og vanlige yrker for menn og kvinner.”

Orupabo nevnte under foredraget at nordmenn som regel styrer unna jobber som vanligvis er dominert av innvandrere, fordi disse blir definert som yrker av lavere status. Et eksempel hun tok opp var renholdsbransjen, som forholdsvis har gått fra å være kvinnedominert til å bli mannsdominert. Stadig flere menn med innvandrerbakgrunn tar jobb innen renhold. En mannlig nordmann hun snakket om som jobbet i renholdsbransjen ble ikke trodd da han sa han var norsk. Alle hans kollegaer trodde han var av øst-europeisk opprinnelse, til tross for at han mange ganger sa han var norsk. Hvorfor er slike typer jobber forbeholdt utlendinger?

Her tenkte jeg litt ut ifra min egen jobb. Jeg jobber på sykehjem. Majoriteten av mine kollegaer er utlendinger og kvinner. Disse er blant annet fra Filippinene, Japan, India, Afghanistan og flere afrikanske land. Personlig har jeg aldri tenkt over at jeg er i et såkalt lavstatusyrke. Jeg kunne ikke tenkt meg å jobbe på sykehjem for resten av livet, men det har ingenting med hva slags status jeg tilegner meg selv. Men er det slik at jeg er lengre nede på rangstigen enn, la oss si klesbutikkmedarbeidere, fordi majoriteten av mine kollegaer er innvandrere? Er det feil å relatere seg til en innvandrer, å ha noe til felles med de? Isåfall, er ikke slike tanker og holdninger en anelse rasistiske?

Jeg tror dog ikke det er det som er ment med fenomenet lavstatusyrke. Disse blir sett på som lavstatus på grunnlag av lav sosioøkonomisk status som er en dimensjon innenfor sosial ulikhet, og som blir betegnet som et samlemål for utdanning, inntekt og yrker.

Status relatert til yrker, utdanning og inntekt er etter min mening et sosialt konstruert fenomen som opprettholder sosial ulikhet i samfunnet. La oss ta et eksempel: En kirurg vil ha høyere status enn en medarbeider i en klesbutikk. Hvorfor? Vi kan alle være enige i at arbeidsoppgavene til en kirurg er vanskeligere enn arbeidsoppgavene til en klesbutikkmedarbeider. Hvorfor? En kirurg må operere mennesker og i noen tilfeller redde liv. På grunnlag av slike arbeidsoppgaver kreves det mye kompetanse av kirurger, også i utdanningen. Dette er en av grunnene til at legeutdanningen er vanskelig å komme inn på og at et slikt yrke ikke er for alle. Hvorfor? Det kreves mye av deg, og du er nødt til å være hardtarbeidende for å imøtekomme kravene og opparbeide kompetanse. Og kan vi ikke være enige i at det er noe beundringsverdig i det å fikse mennesker og å redde liv?

Men igjen - over til jobb på sykehjem, der man hjelper eldre mennesker som ikke lenger klarer seg på egenhånd. Sykehjem er, etter min erfaring, et eksempel på en kombinasjon av typisk kvinnejobb og typisk innvandrerjobb. Majoriteten er kvinner og innvandrere. Hvorfor har jeg valgt en slik jobb? Som nevnt er det ikke det jeg vil jobbe med for resten av livet, men hvorfor har jeg i det hele tatt valgt å jobbe med det nå, mens jeg utdanner meg innenfor noe helt annet? Kan det det ligge i noe av det Orupabo nevner i boka si, at jeg har valgt en jobb innenfor helse- og omsorgsbransjen basert på hvilke kulturelle forestillinger om hva som er et typisk yrke for mitt kjønn? Har jeg ikke gjort et selvstendig valg, men valgt ut ifra ferdigheter jeg som kvinne liksom skal ha?

Man kan alltids spekulere i hva slags rolle oppdragelse har, hvorvidt jenter og gutter blir oppdratt forskjellig, ikke bare av foreldre, men av skole og samfunn generelt i form av sosialisering. Blir gutter konstruert av samfunnet til å like PC-aktiviteter og fart og moro, mens jenter blir konstruert til å like roligere og, hva skal man si, "jålete" aktiviteter? Spekulasjoner rundt dette vil nok fortsette for alltid. I mellomtiden kan vi skylde på SFO.

(Bilde hentet fra NRK Trøndelag)

Kilder:

Store norske leksikon. (2015, 20.02). Sosial ulikhet. Hentet fra:

https://snl.no/sosial_ulikhet

Toftaker, J. (2016, 31.08). Kjønnsdelt SFO i Trondheim vekker reaksjoner. NRK Trøndelag. Hentet fra:

https://www.nrk.no/trondelag/kjonnsdelt-sfo-i-trondheim-vekker-reaksjoner-1.13113952

Issuu. (2016, 02.03). Kvinnejobber, mannsjobber og innvandrerjobber: Utdrag. Hentet fra:

https://issuu.com/cdundervisning/docs/bla_i_bok_kvinnejobber_mannsjobber_