top of page

Iscenesatt hverdag

  • Anastasia Svenningdal
  • 4. okt. 2016
  • 3 min lesing

En sosiolog som har tatt opp min interesse er Erving Goffman, som blant annet er kjent innenfor symbolsk interaksjonisme. Et av hans mest kjente bidrag er den dramaturgiske metaforen som forklarer samfunnet som en teaterscene. Vi opptrer etter roller vi inntar og pynter fasaden så godt vi kan for andre. Fra denne metaforen utspiller det seg to begreper, "frontstage" som går ut på hvordan vi opptrer på en bestemt måte og pynter på fasaden, og "backstage" som er den mer avslappende opptreden som vi f.eks kan ha i hjemmet eller for oss selv. Så en dag, etter å ha postet min snapchat nr 12 på mystory tenkte jeg: hvordan opptrer jeg egentlig på snapchat? Snapchat er en mobilapplikasjon som brukes til bilde- og videodeling. Man kan sende personlige snaps (bilder eller video) til utvalgte som forsvinner etter noen sekunder, eller man kan dele sin hverdag eller opplevelser på mystory. På mystory kan snappene ses flere ganger og kan ses av alle på vennelisten på denne applikasjonen. Snapchat ble utviklet av en gruppe studenter på Stanford i 2011 og etter det har det eksplodert av brukere, i følge Ipsos MMI er det i Norge 2 050 000 brukere med en profil og av disse er 2 034 000 aktive brukere (Ipsos Mmi 2016). Etter å ha snakket med mine venner om snapchat forstår jeg at opptreden er veldig annerledes fra person til person. Vi kom frem til at mystory kunne være en form for "frontstage" der vi prøver å fremstå som en bedre utgave av oss selv, mens den personlige snappen man kun sender til utvalgte venner kan virke mer "backstage" der man er mer seg selv og ikke passer så godt på hvordan man ser ut eller om bildet er pent nok. Men hva med meg? Jeg har over 100 snapchat-venner og publiserer ofte bilder. Etter å ha tenkt mer grundig over min opptreden på snapchat har jeg tatt meg selv i å passe på hva jeg legger ut på mystory. Ligger brødskiva skeivt, så flytter jeg på den før det kan publiseres. Skal det til en venn så ofrer jeg ikke en eneste tanke om jeg har dobbelthake eller ei. Det er tross alt en nær venn som jeg er avslappet med. Så har jeg jo min mystory, fasaden er pyntet men også selve fremstillingen om hverdagslivet. Det blir en slags iscenesatt hverdag. Gjennom mine bildeoppdateringer viser jeg andre hva jeg gjør, men samtidig vil jeg jo ikke virke kjedelig. Ofte kan bilder lyve om en opplevelse, eller en iscenesatt opplevelse. Bilder fra en fest kan virke veldig underholdende, mens tanker sier noe helt annet og jeg skulle helst sittet hjemme. Jeg vil vise dere en dag med mine snapstories. Dette er en vanlig dag med øyeblikk jeg har delt med mine følgere:

1) Dagen starter så og si alltid med en snap av min samboer. Helst noe morsomt. Skadefryd er jo det morsomste. (Utrolig nok gav han meg tillatelse til dette)

2) Så gikk jeg en liten tur og dette måtte oppdateres på snapchat.

3) Deretter passet jeg på reservehunden min. Etter ca 50 bilder, klarte vi å ta et som gikk ut på mystory.

4) Etter hundepassing løp jeg på et foredrag på sosiologisk poliklinikk.

5) Etter alt kom jeg endelig hjem. "Deilig med helg, ja". Her sitter jeg egentlig og drikker vann fra vinglass mens jeg skriver ferdig exphiloppgave, så denne helgen var helt ok. Ikke egentlig så veldig deilig.

6) Også et obligatorisk: "Jeg har en fin utsikt der jeg er nå, se alle sammen"-bilde. For så å ta natta.

Moralen med dette innlegget er: det trenger ikke nødvendigvis å være en super dag, eller at alt er så fint hele tiden. De fleste opptrer nok på sin "frontstage" når det kommer til publisitet for mange mennesker for å ikke virke kjedelig, svak eller å gi en følelse av at noe er galt. I alle fall for meg.

Kilder: Ipsos Mmi (2016). Tracker om sosiale medier q2'16. Hentet: 5/10 fra http://ipsos-mmi Goffman, Erving (1959) The Presentation of Self in Everyday Life.

 
 
 

Comments


bottom of page